Som majoriteten av medlemmene i fanklubben min, har dere kanskje lagt merke til at det beste jeg vet er å skrive om turene frem og tilbake fra sommerens kjære arbeidsplass. Dette blir nok dessverre den siste beretningen innenfor hva som har med Tusenfryd og dens oppmøteplikter å gjøre. I alle fall for i år.
Det var lørdags formiddag, og jeg hadde akkurat kommet meg gjennom frokosten, som bestod av en rund, flatstemplet pappskive med smak av pepperoni. Ristorante fra Dr. Nøkter. Da jeg fikk en ettersmak av sur magesyre, og kjente pizzaens lave pH-verdi sved i munnen, var det tid for å drikke noe. Det hadde jeg faktisk ikke gjort siden frokost dagen før, og nærmeste kilde ble vasken.
Dagen strakk seg i bredden, og jeg kjente en stor tomhet da familien hadde forlatt meg alene i huset uten så mye som et kaffefilter. Jeg trøstespiste en boks lapskaus.
Fordi det var helg, jeg var alene hjemme og et uspiselig antall andre grunner, hadde jeg stått opp en god andel timer senere enn vanlig, så toget var allerede faretruende nærme, mens jeg, i en fortvilet sinnsinnstilling ikke hadde flere like, rene sokker igjen. Jeg tenkte egentlig ikke. Plutselig hadde jeg både sokker, sko og skjerf på meg og jeg følte meg virkelig beredt for en sjeldenhets skyld. Jeg feide på meg skoene og en gammel jakke jeg fant i skapet og tuslet nedover i en gangrytme som minnet om takten i Mayhems låt, “Whore”.
Gode, gamle NSB. Jeg rakk toget med svært liten margin grunnet forsinkelser (noen som sa “bombe”?). Det som er interessant med offentlige transportmidler må være at du føler deg mer overordnet og intellektuell når du kommer over “B4D”, “Kuk”, “LøvesU4Eva”, for ikke å snakke om “Marius was here”. Jeg mener, OK. Du var her. Det var jeg også, opptil flere ganger faktisk, uten å tatovere mitt fødselsmerke overalt. Får meg bare til å se skrått på alle med samme navn som kunstneren (ja, alt som ser stygt ut er kunst. Særlig tagging. De må være flinke som kan tagge.)
Ski stasjon beveget seg nærmere toget. Først raskt, så senere. For så å ende i full stopp. Espen, Malene, Anette og Silje som forresten også satt på toget sammen med meg, som jeg ikke fant verdige for benevnelse ovenfor, gikk av samtidig med meg. Vi skilte lag ved Narvesen, hvor jeg skulle roe ned de dunkende nervene i hodet som skrek “KAFFEBØNNER!” til hverandre, mens Silje, Espen, Malene og Anette skulle se Fritt Vilt. Narvesen var tom, så shoppingen gikk smertefritt.
Da jeg kom bort på bussholdeplassen traff jeg Maren, ei kollega med vill sans for matkrig, og Selina, som alltid er politisk korrekt. Når det er sagt, traff jeg også en diger kar, som sikkert het Thor. Han glodde på meg en stund, før han klynket med verdens tynneste pipestemme som ikke engang den mest anorektiske popstjerne i min fantasi ville hatt; “Er det her den, den, den.. Bussen til, til, eh, til, Vin, vint, erbro kommer?”. Jeg svarte greit, at joda, det skulle være her. Så tok mannen tak i veska han hadde stående på bakken foran seg, takket inderlig – og gikk!
Den vel kjente Vinterbro-bussen 905, hadde idag en ny sjåfør. Istedet for den hyggelige fargede mannen som pleide å kjøre, satt nå en mellomsur rocker med krøllete skjorte og resteskjegg. Greit nok, siden han gav oss Bruce Springsteen, Bob Dylan og Jokke & Valentinerne. Ikke så greit at han ikke kjørte til Tusenfryd men bare til Vinterbro, men akk ja, litt trim skader vel få.
Vinterbro ventet som vanlig med eldre damer med bæreposer opp under hakene, og noe yngre fruer med veske på størrelse med rumpetasker, med vid åpne øyer som fulgte busse idet den svingte vekk fra dem, og stoppet et partall skritt unna der de hadde ventet at den skulle stoppe. Vi feide oss ut, og trasket avgårde i den retningen som ville vært kompassriktig. På veien møtte vi Erik, en leder på Attraksjonsavdelingen, med stor sans for røde, lave biler med stort bensinforbruk.
Vi gikk inn i parken via hemmelige porter (hysj, hysj), og traff resten av gjengen som hadde ventet siden 12 i morges. Vi ventet et øyeblikk, for vi innså at vi var mange nok, og startet turen mot der vi skulle være – med bind foran øynene. Å fortelle om den blinde opplevelsen ville vært uinteressant, da eneste diskusjonen som ble holdt var om personen først i køen var mann eller kvinne.
Festen ble holdt i “Fjellhallen”, hula i vikingland hvor inngangen starter med et dragehode.
Vi ble vist inn, der vi møtte 3 ledere og taco nok til å fø en flokk overvektige elefanter. På det underjordiske anlegget lød Donna Summer, og samtlige blindebukker siklet som få. Vi hadde forresten tatt av bindene. Lederne rakk ikke si stort før alle kastet seg over den meksikanske retten, men like fullt ble omtrent halvparten spist opp. Jeg følte jeg gjorde et godt bidrag med fem tacolefser med mye innmat. Under middagen var det forskjellige prisutdelinger. Her fikk jeg et diplom sammen med en sekk, Tusenfryds sinteste bamse, pilotbriller, karabinkrok, en glitterpenn og taco. Dette fordi jeg var “sikker i mine rutiner, har vist stor fremgang, og snakket med ansvarlige dersom noe var galt, istedet for å si fra til lederne.” Likevel kunne jeg også tenkt meg diplomet for “årets tegner”, men denne fikk Jenny skrytt på seg. Maren insisterte på alle punkt at hun ville ha matkrig med restene, bare møtt med skjeve, overraskede blikk. Matkrig ble det ikke, så kampen ble utført med potetgull og godteri med den glede og smerte det førte med seg. Senere hadde vi en stein/saks/papir konkurranse, der jeg vant billetter til Vålerenga – Stabæk(!).
På en måte var plutselig klokka ni. Fire timer hadde gått siden jeg kom, og dette gjorde vel at mesteparten av de tilstedeværende plutselig fikk en trang til å gå. Fort, vekk, nå. Siden alle gikk satt vi igjen en liten gjeng, og jeg, som hadde fått øye på en kaffemaskin i baren, startet øyeblikkelig med misbruket. Hjemover fikk jeg og maren sitte på med Kari. Diskusjonene gikk veggimellom om Internasjonalisering på videregående.
