Kino-madness og alternativ overnatting

Enda en dag med rensking av rom, jakt på hybelkaniner og frakt av enorme mengder brukte kaffekopper som inneholdt ting fra den villeste verden. Det var planen, helt til Eirik ringte og bestemte noe annet.

Det var naturligvis hustelefonen som bestialsk ble angrepet denne gangen også. Ikke ring mobiltelefonen som jeg alltid har på meg, fulladet og i flott form – nei, ring heller hustelefonen så den store kvinnen i huset kan gå fra vettet idet hun prøver å overdøve både det ene og det andre fra 70-tallet som blærer ut av høytalerne mine, og til slutt bli oppriktig sur fordi det tok meg over 5 sekunder fra jeg faktisk hørte kommandoen, til jeg stod ved den svarte taleboksen.

Eirik informerte meg om at det var den gigantisk superenorme kinodagen og at jeg måtte være med på både det ene og det andre. Noe forfjamset over å bli oppringt i det hele tatt, og noe gretten på grunn av all trøbbelen denne telefonsamtalen allerede hadde kostet, sa jeg meg enig i alt. Jeg er med, skulle ett eller annet i kveld også, men det husket jeg ikke. Senere på kvelden skulle vi også møte Silje, Espen og Malene som skulle i samme ærend.

Jeg fikk tatt meg en tur nedom rommet for å samle tankene et øyeblikk før jeg var nødt til å kaste på meg og trave bortover de øde veiene til gutten, som skulle kjøre meg. Naturlig for en mann av mitt kaliber, var jeg for sen. Likevel hadde jeg å gjøre med en mann av et sløvere kaliber, og jeg ventet heller på ham da jeg kom fram.

Etter en aldri så liten kjøretur, stod vi i køen ved Ski kino. Takket være enormt slappe kinogjengere denne ettermiddagen skled vi som nyfisket ål gjennom køen, og bestilte bilettene til “Fritt Vilt” til den nette sum av 40 kr. I og med at vi var av den trege sorten, hadde screeningen allerede startet, og lysene svakere enn nødvendig. Det tok oss overraskende kort tid å krabbe over slappe ski-folk, fete fruer og tilnærmet like mye popcorn og kliss målt i volum, og plassen var definitivt der vi hadde regnet med at den var. Setet mitt var, dog temmelig klissete.

Ikke overraskende, startet film-introen med et lysglimt og den typiske “SISH” som man hører i alle skrekkfimer hver gang det skjer noe abnormalt. Deretter kom en heller bra intro som ikke hadde så mye med temaet rundt fritt vilt å gjøre, heller et morkent maskinrom. Uansett var det stilig.Turboneger stod for introlåten (det hørtes i alle fall slik ut), som var fengene – kanskje ikke helt skrekkfilmaktig uansett.

Heldigvis for meg, satt jeg en rad foran det man kan kalle NOEN JÆVLIG FORBANNA FJORTISJÆVLER SOM SKRIKER MIDTVEIS I REKLAMEN FORDI DET ER SKUMMELT. (beklager ordbruken, men stort mildere kan det faktisk ikke beskrives). En mann tok steget videre, og kjeftet på dem før han selv flyttet flere rader nedover. Dette synes naturligvis ungene var frekt – “hva er de med han a?”.

Handlingen utspilte seg på et fjell, der hovedpersonene – en ungdomsgjeng blir nødt til å ta inn på et forlatt hotell da en av dem brekker et bein. På hotellet bor det (selvfølgelig) en psykopat. Heldigvis for Fritt vilt i forhold til “mainstream” amerikanske skrekkfilmer – er at man får vite noe om denne personen. Hvorfor han er der og så videre. Likevel sitter det litt løst i luften hvorfor akkurat de grunnene ble nevnt. Jeg mener, grunnene var noe av de særeste jeg har hørt om. Men likevel, Psykopaten (som for øvrig ser ut som en Yeti) begynner å jakte på gjengen. Og hver gang en person går alene blir han/hun enten drept, eller spøker med å bli drept. De gangene jeg skvatt ordentlig var det nemlig kun snakk om vennene som skremte hverandre.
Jeg begynte faktisk å svette et godt stykke ute i filmen. Ikke takket være enorm suspens i en skrekkfilm jeg akkurat satt og så, men at jeg satt der rett og slett med en nyinnkjøpt ull-lue med dobbelt fõr.

Men folkens, for all del – om dere liker skrekkfilmer bør dere se Fritt vilt, kort oppsummert er det en ikke veldig blodig, men heller overraskende hele tiden, og det ligger en uggen følelse gjennom hele filmen.

Jeg er sikkert den eneste personen som helt ut i midten av filmen satt og funderte på hvordan produsentene hadde fått til de effektene man kunne se i introen, heller enn å bry meg særlig om skygger som fyker foran kameraet – så mine synspunkter er vel heller labre.

Det som er helt fantastisk med filmen, bør egentlig ikke skrives her, men oppleves selv, så derfor har jeg strøket det ut, uansett avsluttes hele filmen med rulletekst, og best av alt – Turbonegers heftig muntre party-låt “All My Friends Are Dead” (Party Animals).

Utfallet av den hemmelige setningen gjorde at jeg gikk fra årets norske skrekkfilm med et smil. Smålo litt også av avslutningen.

Vi hadde tatt turen ut av kinolokalet, og bestemte oss for å tusle litt. Turen endte på Ski storsenter hvor vi møtte Espen, som også bare tuslet. Han ventet nemlig på at Malene og Siljes film ble ferdig, og at han igjen kunne henge seg på dem. Planen var imidlertid å kjøpe klær. Og som noen vet er det å kjøpe klær i med min assistanse totalt meningsløst og tidskrevende. Likevel klarte Espen seg bra, og fikk kjøpt ei bukse etter bare halvannen time. Jeg dro selv ut tiden med å bytte ut den gamle, slitte lua med en oppdatert versjon av samme type. (ja, jeg har sittet på PCn i hele dag.) For å gjøre det klart, filmen til malene og silje hadde i mellomtiden blitt ferdig, og Espen var nær ved å få klager fra Telenor fordi han slet istykker telefonsystemene deres ved å få tak i malene mens hun fortsatt satt i den mørke salen med ubehagelige seter.

Uansett, Espen med ny bukse – jeg med ny lue, og Eirik fortsatt med gammel kinobilett som han prøvde å selge til meg, gikk vi tilbake til kinoen igjen for å handle flere biletter – denne gangen til Goo og Moophys (eller noe i den duren). Dette selvfølgelig etter det vanlige “Nye-Disney” – oppsettet, et dyr i fangenskap rømmer og lengter hjem. Jeg satt ved siden av en liten jente som virkelig ikke kunne fatte hvorfor jeg var der, da jeg sammen med kompaniet sov på filmen. Da jeg derimot hadde lagt meg godt til rette og drømte om pene damer fysikk, kom de andre forbi meg, og gav meg alle et dunk på kneet og så dumt på meg i et variabelt vellykket forsøk på å si – vi går nå.

Utenfor inngangen fikk jeg nesten gleden av å se en real chickfight. Bortsett fra at jeg kun fikk med meg de to siste avgjørende ordene i en intens krig; “Jævla HOREEEEEE!”.

Jeg var sulten. Når jeg er sulten og har en promille på 2 av reinspikka kaffe blir jeg ikke særlig avslappet. Jeg følte meg heller som en klovn på speed der jeg maste om at vi måtte gå å spise. Like fullt nyttet det, og vi stasjonerte oss etter litt om og men på Egon. I og med at jeg fortsatte med masingen, fikk jeg det som jeg ville her også. Alle ville ha pizza med champignon og skinke, men det endte med paprika, rødløk og alt annet som er godt. Etter en stund da det gikk opp for folk hva som hadde skjedd, fikk jeg en lusing for at jeg hadde spist 5 pizzastykker når espen slet med å få i seg sitt første. Eirik var heller ikke sen med å påpeke at han også hadde spist like mange som meg. og var fortsatt sulten. Jeg gikk dermed ut med en følelse av skyld, mens min likespisende kompanjong bare snakket om hvor mange brødskiver han skulle spise når han kom hjem.

Togene var innstilt – og siden eirik rota noe så banalt med pengene sine da han skulle betale bussjåføren endte det med at sjåføren slapp alle på gratis. Greit nok, med tanke på at jeg aldri har masse penger til overs. Jeg satte meg bakerst, og traff på Erik.

Etter en stund i buss kjørte vi inn mot Tomter fra Elvestad, og da fikk en sur eldre tante som satt to rader foran meg sjokk. “Skal viinn HER? Hvor er dette?”, dette fikk det til å gå et sukk gjennom meg mens jeg samtidig trakk på smilebåndet. Tomter, tenkte jeg – Der ingen generasjoner møtes.

Rask løpetur hjem, nedpakking av laptop og lignende nødvendig utstyr, og jeg satte av gårde mot Joakim, for å dra på dataparty. Her satt jeg på med en særdeles gal øst-europeer som ikke hadde sans for fart under 90. Var jo artig det selvfølgelig, var jo på nippet til å sovne.

Hos Joakim var det fullt hus, alle satt intenst nedgravd i forskjellige spill, så jeg satte meg ned og tenkte å slå av en prat med noen på MSN, i og med at jeg ikke hadde noen eller hadde tenkt å skaffe noen spill denne kvelden. Her fant jeg ut at vi ikke hadde internett, og for å være ærlig – i en så nettavis-basert verden følte jeg meg rett og slett funksjonshemmet uten denne koblingen til verden.

Chris og Ole Anders var som antatt, i værste plagsomme overtrøtte modus og lo seg ihjel da de kastet mandariner og epler gjennom stua til arrangøren. For ikke å snakke om hvor fett det hadde vært å kaste en pizza.

Derfor skrev jeg heller et lengre innlegg i bloggen.