Så sitter jeg her. Telefonen stille som i graven. MSN-kontaktene likeså. for ikke å snakke om familien, vennene – som etter alt å dømme befinner seg på dataparty. Jeg skrur stolen til høyre og finner frem fjernkontrollen, som jeg deretter bruker til å styre lydstyrken på anlegget som er fire cm lengre inn på pulten. Fett, Dumdum boys fungerer som en viss kjedsomhetsbrøyter. En stund.
MSN klirrer, eller hva nå enn man kan definere den grusomme lyden som, og opp popper en bekjent som egentlig ikke vil noe som helst, bare vise sitt utrolig lange og absurde kallenavn. Det er her – i denne samtalen, at jeg opplever verdens merkeligste avskjed i internettsammenheng, kall det gjerne unnskyldning for å slippe krasse kommentarer fra min side, men her er den:
hade må stikke skal drikke brus
Jeg trekker teposen ut av koppen hvor den har stått et kvarter før jeg mumler
Hæ?
13 januar, 2007 kl. 12:06 am
Du tar brusdrikking for lett. Det er faktisk en liten sermoni knyttet til denne kunsten. Hente beholderen med denne hellige drikken, riste den forsiktig, åpne den sakte og nyte hvert øyeblikk. Sette seg forsiktig ned, holde beholderen med begge hendene og deretter drikke denne velsignede væsken.
Brus, skal du vite, er en genial oppfinnelse som må vises respekt.
Du har dessuten en veldig interessant blogg, moro å lese den.
13 januar, 2007 kl. 10:46 am
Takk skal du ha!
Jeg får vel tilgi de brusnarkomane av oss, som tar steget videre til senere anledninger.