Lørdag var dagen Elektriske fugler hadde oppsetning på kunsthøgskolen i Oslo, og siden en venn av meg spilte en rolle i skuespillet var det jo av ekstra interesse. Jeg dro avgårde med Mia og Erica klokken seks lørdag kveld.
Verdens glemsomme personer burde føle seg svake om ikke jeg var en del av dem. Helt fantastisk hvordan jeg kan glemme alt jeg virkelig trenger. Kartet over hvor kunsthøgskolen lå, for eksempel.
Toget var det man kan forvente av et tog retning Oslo på en lørdags kveld – ikke tomt. Vi fant oss en plass og heldigvis for meg kom vi også på ett av de togene som ikke er utstyrt med toalett – hvilket for meg for tiden var svært upraktisk. Turen frem var rolig. Erica hadde dundrende hodepine og sovna fra tid til annen mens jeg utforsket hvilke kjedelige emner to venninner kan skrape opp fra intet når de sitter på et tog. Vi satt nemlig ved siden av det som sikkert var tidenes to største Se og Hør fanatikere. Da jeg gikk ut av toget på S, stod jeg spørrende stille et sekund, sa de egentlig noe?
Vi tok turen til jernbanegata for å vente i kulda sammen med storbyens herlige mennesker. Vi ble underholdt av en gjennomfrosset pakistaner med urimelig sangstemme som ikke gjorde ventetiden noe skjønnere. Idet vi trasket ut av trikken etter en sving som kunne tatt livet av enkelte fulgte vi det kartet jeg mente å kunne huske fra hodet, og gikk rett på mens vi spurte så og si alle vi traff om de hadde hørt om Kunsthøgskolen. Hæ?
Jeg ringte hjem idet en trikk og ørten andre urolige trafikksaker raste forbi, og fikk snappet opp et ord her og da. Så tok vi fire runder rundt det samme kvartalet, mer og mer overbevist om at vi var på feil sted. Etter anbefaling fra Ericas bror gikk vi stikk motsatt vei av hva vi hadde gjort. Dette førte oss til en nesten like desperat familie som enkelte av oss, og sammen gikk vi rundt på et nedlagt fabrikkområde og kom tilfeldigvis over huset som skinte kraftig moderne design. Med lettet uttrykk gikk vi smilende inn til resepsjonen hvor vi møtte minst fjorten sure fjes.
Det var utsolgt.
Vi stakk dermed av rimelig skuffet hele gjengen. Tok trikken tilbake til jernbanegaten uten videre komplikasjoner utenom en plutselig pipelyd i vogna som strammet nervemusklene mine ganske godt ettersom jeg var klar over at jeg hadde vurdert trikkebillettens overgangsmulighet litt til fordel for meg selv, og ikke etter timesbegrensningen som egentlig er den riktige. Det gikk greit. Vi trakk inn på Burger king, hadde en mindre frivillig photoshoot av meg og knuste BurgerKing emballasje som lå rundt.
En time senere var det innom Narvesen for kvikk proviant, og det var her en tyngre beruset polakk fikk ideen om å kjøpe en blomsterbukett til Mia. Hans kompanjong (som ikke sa et ord, bare gliste) stod og fulgte ham med øynene hele tiden. Situasjonen ble litt mer alvorlig da det viste seg at de hadde enda en alliert som stod utenfor. Betryggende.
På toget hjem stod vi tre for all muntlig aktivitet i vogna, som på ingen måte var tom.
Deres kjære,
Stian J.
