Turist-trekkeren

Fredag var den store aktivitetsdagen. Jeg skulle være med Daniel på spenst i Ski altfor tidlig på dagen, og farte videre med Malene,
Espen og Silje til Oslo for å ake i korketrekkeren.
Jeg våknet klokka seks av min spraglende våkna far som var på vei til jobb. Jeg stod opp og spiste tidenes mektigste frokost, siden følelsen i magen vanligvis ikke står opp før 10 på fridager. Men klokka 10. Å, klokka 10.
Daniel sende meg en smigrende melding for å si at jeg hadde problemer om jeg ikke var våken enda, og jeg trasket avgårde mot togstasjonen. Tiden vi tilbragte på toget gikk mest i å klage over hvor tidlig og sprøtt og jævlig det var å trene tidlig en fredags morgen. Vi ankom nå til slutt, og jeg prøvde å lure en gratistime ut av resepsjonisten. Noen heller merkelige besvarelser senere, gikk jeg stille blant tredve eldre på tredemøller og pustet langsomt. De fleste var to om en tredemølle, og aktiviteten foregikk i munnvikene heller enn med beina. Nok om det. Jeg fullførte planen og klarte naturligvis ikke persen jeg hadde tenkt å gjøre i benkpress.

Litt skuffet dro jeg mot togstasjonen, hvor jeg ventet inne på stasjonen. På min egen benk. Det var selvsagt massevis av folk som stod, og en eldre afrikansk kvinne så skiftende på meg med kanskje verdens mest skeptiske blitt i et par sekunder før det ble kastet vekk idet jeg konfronterte det. Hun huntet med hele kroppen om at jeg skulle gå vekk fra benken og gi den til henne. Kanskje var jeg svett. Kanskje hadde hun shoppa for mye, hun kunne i alle fall ikke sette seg ved siden av meg på den tre meter brede benken.

Av ufattelige grunner hadde NSB rett og slett latt være å notere toget mine venner kom med på tabellen. Borte var det, og jeg var knall sikker på at toget var en halvtime forsinket. men heisann, stod det ikke Skøyen på det toget som allerede hadde stått på perrongen i ti sekunder? Adrenalin. Svette. stress og afrikansk kvinne med overvåkende blikk. Treg skyvedør, stor bag og uknytte skolisser. Et aldri så lite under at den trivelige togkonduktøren med bart og øyenbryn trukket sammen i en eviglang kost som på alle vis ignorerte meg, ikke blåste toget avgårde før jeg hadde en nese innenfor.

Så jakten på mine bekjente – mens jeg famlet i baggen etter treningsbuksa jeg naturligvis hadde lagt lommeboka i, og med en konduktør som slett ikke hadde tid til noe som helst foran meg som tippet iherdig på den lille lommePCn sin sank ikke akkurat stressnivået når espen ringte meg to ganger under operasjonen. Fikk greie på hvor de var, og jeg – med bredden av to voksne folk med min enorme bag, karret meg gjennom vognene. Fant mine velsignede venner til slutt.

Det gikk en togperiode.

Vi kastet oss ut på National og spaserte opp, rundt frem og ned før vi fant T-banen vi skulle ta. Billett måtte man jo kjøpe i andre enden av hallen, så vi rakk med en margin stor som en Oslotyggis ikke banen, og ble ventende i femten minutter i et herlig undergrunns-estetisk miljø. Bilder ble tatt, diskusjoner og overbevisninger gjennomført og steike tror du ikke banen kom.

T-banen lukter godt. Det burde det herske liten tvil om. Det er faktisk ti år siden jeg var på en sist, så denne følelsen var historisk og overhvelmende, samtidig pressende og tragisk. vel. En altfor lang ventestund i alle fall, og vi var fremme ved korke-stasjonen. Vi gikk rundt i en halv time for å finne mat oppe på toppen, før vi ga opp etter å ha vært inne på en barnehage og trosset tonnevis med snø og is på veien. Akebrett ble innleid og nederlendere ble baksnakket. Off we go.

Bakken var ok. Den var verre en hobølveiene, med dumper som kunne tiltrukket seg hvilken som helst forvirret 9/11 pilot, men svingene var fine, glatte og rimelig raske første runden. Vi stoppet naturligvis titt og ofte for å klage over isbiter som hadde trengt seg inn i anale områder og skibukser som egentlig ikke beskyttet beinet under kneet for snø. Det ble bannet, ledd og grått for ikke å snakke om de store maskarakrisen.

Neste runde gikk adskillig bedre, Fyllt til randen av nederlendere og amerikanere, var bakken nå blitt frossen-såpe-glatt. Virkelig glatt og uvennlig. Nederlenderne, som var alt fra 3 til 7 år fikk merke dette tydelig. Espen som bare kjørte ti meter ut i grøfta med Malenes stålakebrett i ryggen hadde det mildt. Jeg som forsiktig holdt meg til kanten for ikke å meie ned barna som lå i løypa ble kun truffet av åtte forbipasserende som ikke hadde intensjoner av å la være å fyke inn i turistene. Det ble en stor haug barn og voksne i en fin bevisstløs samling nederst etter isen. Flere kom styrtende til, både for å hjelpe og destruerende kjøre målrettet på. Vi styrtet heller videre, ignorante svin som vi er.

I bunn av bakken var vi alle frosne og ble enige om at det var siste runde. Jeg og espen dengte hverandre litt før vi gikk mot T-banen, hvor malene dreit seg loddrett ut ved å la en husmor med barn krasje i seg. T-banen kom, og siden vi var de med spissest akebrett kom vi først inn og fikk sitteplass.
Malene og Siljes utuktig kjemiske svarte kjeks ble en liten karbogevinst på banen, og tida flaug for att seia det slik.

Vel oppe råkjørte vi ned, med harde knall og fall, til akeboden, og leverte brettene. Vi trasket opp, dødslitne og sultne som få – dumpet de stive musklene i en setegruppe og klagde på varmen. Med all grunn, jeg mener – vi satt rett ved noe som varmet ekstremt. Vi fant aldri ut hvor det kom fra.

National! Herlige Sentrum var innen rekkevidde. Derfor gikk vi ut av stasjonen og til venstre. langt fra der noen av oss kjente seg igjen. Men McDonalds var der, og Kyllingburgere med fluer hadde de òg. Det overrasket meg hvor få mennesker det var i burgerrestauranten. Flest eldre menn i dress faktisk. Ungdommen er vel for helsebevisste.

Vi dro, lette en stund – og fant et parkeringshus som jentene kjente igjen point blank. Jaha, gikk det i hodet mitt mens jeg fortsatte rett frem. Rådhuset hjalp veldig på mitt innebygde superkompass, og vi endte opp på Oslo S rimelig påvirket av kaffens herlighet (kosta fem spenn på McDonald. Kudos!) for min del.

Og som alle vet:
Oslo S = hjemme
Så her slutter historien.

P.S: Korketrekkeren ble stengt tre dager etter vårt besøk.

Med Glede og Sorg,
Stian J